et liv uten filter

Litt ironisk å tenke på at da jeg la meg den 4. mai at jeg så på føttene mine og tenkte 'i morgen skal jeg lage ett nytt uinteressant blogginnlegg..' pga dette:

Lite visste jeg at noen timer senere skulle jeg stå på stuegulvet å le nervøst og rope på daniel mens fostervannet silte.. Da var det bare å ringe føden og melde sin ankomst.. så ble jeg i tvil om hva jeg skulle ha på meg (av alle ting) Vi fikk vekka Madde som skulle ta Kitch da dette skulle skje, og vi dura avgårde. Så klart hadde ikke jeg pakka baggen enda.. hadde jo så god tid! På vei til føden begynte riene. Bare svake murringer, så det var null stress. På føden møtte vi ei som i ettertid jeg kalte 'hu gærne svenske' som styra or ordna med å sjekke hjertelyden til den lille. De fant fort ut at de måtte legge meg inn, så vi ble tildelt en fødestue. Så kom verdens beste jordmor inn som var med under hele prosessen. Helt enestående var hu. Riene ble sterkere og sterkere og jeg ble plutselig inne i min egen lille boble. Pga vannavgang tok det litt tid før dem ville sjekke hvor stor åpning jeg hadde. Pga infeksjonsfaren, men da den ble sjekka først var den 4 cm. Husker jeg var sååå spent. I dag skulle det skje!! I dag av alle dager.. på selveste konfirmasjonsdagen til Celine.. som vi gikk glipp av. Men tror vi er tilgitt for det ;) Så begynte komplikasjonene.. Den lille viste tegn på at hun ikke trivdes. Vi hadde heldigvis fått topp oppfølgingsutstyr på rommet pga situasjonen om at hu var en måned før termin + veldig liten fra før av... Hjerterytmen hennes varierte og de måtte inn og sette en sonde på hodet hennes. Var veldig artig å høre at dem så at hu hadde masse hår da.. I tillegg tok dem blodprøver av hodet hennes noen ganger for å sjekke noe.. Jeg husker at jeg måtte ha epudural mellom 4 og 7 cm åpning. Da var det ikke så greit.. De slet litt med å sette den, men riesmertene forsvant helt med en gang. Nå var jeg bare spent.. og redd. 8 cm var det til slutt.. men hun satt fortsatt langt opp.. hjerterytmen var ustabil og dem, som jeg nå i ettertid vet, ble urolige om hu i det hele tatt var sterk nok til å kunne komme vaginalt. Da ble det keisersnitt. Redselen gikk fra 10 til 100 md en gang. Opp i senga, kjørt ned til operasjonsalen i noe jeg oppfattet som hu og hast.. dem mente det ikke var heeelt hast. Ble rigga til, to dreiv med en arm og to ved en annen og noen vaska magen mens noen dreiv med noe annet.. fullstendig kaos, og jeg følte meg helt alene. Daniel fikk heldigvis være med, men måtte stå og vente til dem var ferdig med å rigge til. Var godt å se øya hans bak grønne klær og munnbind. Så satte dem i gang. så gjenspeil i lampa i taket på hva dem gjorde.. måtte se bort fra det.. uff. Kjnte dem røsta og dro i meg og jeg ventet i spenning. Så plutselig hørte jeg verdens vakreste lyd. Søte små skrik. Ei lita hårete tulle tittet så vitt frem ved min side så jeg fikk sussa før dem hastet ut for å sjekke. Da sendte jeg Daniel med hu så hu hvertfall hadde en av oss der mens jeg ble sydd. En liten stund etter kom dem tilbake og holdt hu foran meg en liten stund. Jeg ble forelsket med en gang. Verdens søteste vesen! Frisk og fin, men veldig tynn og liten. Daniel ble med hu opp. Jeg fikk besøk av dem da jeg lå på intensiven.. verdens beste følelse! Kunne ikke se meg mett på hu!

stolt pappa med en tre kvarter gammel datter

endelig fikk jeg holde hu

sååååå lita.. Bare 2015 g tung og 42 cm lang..

<3

Lianas plass på Neo. Her har hu det såååååå godt!!!